Det følgende er en bokanmeldelse av Erik Olin Wright, Anti-kapitalisme. Strategier og muligheter i det 21. århundret. Oslo: Manifest Forlag 2021. Anmeldelsen stod først på trykk i tidsskriftet Agora.

«Markedsøkonomien har vist seg å være stadig mer reaksjonær.»

Max Horkheimer

I forsøket på å lansere en nyskapende sosialistisk teori, har den amerikanske sosiologen Erik Olin Wright gjennopplivet en misforstått, gammel drøm om å bevare kapitalismen, samtidig som man eliminerer kapitalistene.

*

Sosialismebegrepets bestemmende andre er kapitalismebegrepet. Erik Olin Wright innleder derfor sin bok om det sosialistiske samfunnet, og veien dit, med en definisjon av kapitalismen. Definisjonen er enkel, og tilsynelatende plausibel: Kapitalismen er et klassedelt økonomisk system tuftet på markeder. Det er klassedelt ettersom «systemets sentrale maktrelasjoner» går «mellom private kapitaleiere og arbeidere», og markedsbasert, fordi ulike økonomiske aktiviteter blir koordinert gjennom priser som uttrykker forholdet mellom tilbud og etterspørsel (s. 22). Det er avgjørende for Wrights videre argumentasjon at definisjonens to aspekter holdes adskilt fra hverandre.

Kapitalismen er for Wright ikke simpelthen en markedsøkonomi, men en økonomi der markedet blir organisert i henhold til kapitalistiske «regler» eller «prinsipper» (s. 91).⁴ Markedet gjøres på denne måten til en i og for seg formløs materie uten egenskaper, slik at prinsippene den organiseres etter, like gjerne kan være sosialistiske som kapitalistiske. At markeder fører til hierarkier og skjeve belønningsstrukturer basert på individers ulike prestasjon eller forhandlingsmakt, skjer bare fordi markedene ikke reguleres skikkelig, og har ingen nødvendig forbindelse med markedene som sådan.⁵

Det siste er en avgjørende premiss for Wrights argumentasjon, siden han også slår fast at markedet er uunnværlig i en komplisert og omfattende moderne økonomi. Markeder gjør det mulig å regulere og balansere økonomien gjennom desentraliserte, frivillige transaksjoner og fritt bevegelige priser. Sosialismen kan derfor ikke overvinne markedet, men bare den klassedelte fordelingen av makt og eiendom. I stedet for kapitalistiske bedrifter, hvor det er eiendommen som gir eierne makt til å diktere bedriften og dens ansatte, vil et sosialistisk marked bemannes av horisontale eller demokratiske økonomiske enheter, som forbrukerkooperativer og arbeidersamvirker. Sosialismen er dermed verken mer eller mindre enn «økonomisk demokrati».

Betydningen av dette blir tydelig med Wrights forståelse av eiendoms- og maktforhold. For ham vil eiendommen og makten over produksjonsmidlene i et sosialistisk samfunn være sosial, og ikke økonomisk eller statlig. Et arbeidersamvirke har ingen monolittisk eier som i kraft av sin eiendom kan diktere retningen og styre over medlemmene. Maktprinsippet her er ikke den rene privateiendommen, men «one person, one vote». Sosial makt, til forskjell fra økonomisk eiermakt, er kjernen i alle virkelig demokratiske prosesser, for eksempel i et arbeidersamvirke der beslutningene hviler på medlemmenes frivillige tilslutning til forslagene som står på agendaen. Her er det ikke eiernes suverene avgjørelser, men beslutninger basert på argumentasjon og åpen debatt, som ligger til grunn for maktutøvelsen.

Skillet mellom økonomisk og sosial makt ligger dermed også til grunn for Wrights endelige bestemmelse av begrepsparet kapitalisme/sosialisme: I et sosialistisk samfunn hviler den økonomiske maktutøvelsen på lik stemmerett og frivillig tilslutning til overbevisende argumenter, mens avgjørelsene i et kapitalistisk samfunn simpelthen avgjøres av eierne. At sosialismen er et økonomisk demokrati, blir dermed en tautologi.

Videre følger det av Wrights premisser at et rent kapitalistisk samfunn aldri har eksistert – eller kan eksistere. Økonomisk eiermakt eksisterer alltid i et eller annet blandingsforhold med andre maktformer, slik som sosial makt. Wright anfører flere eksempler på det siste, som medbestemmelsesordninger, der de ansatte får rett til å velge og bemanne en viss prosentandel av bedriftsstyret, eller demokratisk vedtatte statlige sikkerhetsregler for bruk av maskiner. I slike tilfeller blir friheten til den kapitalistiske eiermakten begrenset av en maktform som i prinsippet er sosialistisk. Når man kaller et system kapitalistisk, er det derfor ikke fordi det har en rendyrket kapitalistisk økonomisk struktur, men fordi det er den kapitalistiske mekanismen som dominerer. Det vil si at den dominerer og påvirker livsbetingelsene og levebrødet til flest mennesker (s. 75).

Sosialistiske elementer eksisterer i kapitalistiske samfunn i to hovedformer. For det første finnes de i form av sosiale bestanddeler eller blandingsformer i ellers kapitalistiske virksomheter, slik som arbeidsmiljøregler eller medbestemmelsesordninger som begrenser eiernes frie maktutøvelse. For det andre finnes de som frittstående sosialistiske øyer, i form av forbrukerkooperativer og arbeidersamvirker, i et økonomisk system som ellers er bemannet av kapitalistiske aktører. I det siste tilfellet blir sosialismens karakteristiske eller konstitutive prinsipp om sosial makt implementert fullt ut, selv om de bare utgjør mindre deler av samfunnets helhetlige økonomiske liv.

*

Skillet mellom økonomisk og sosial makt, og dermed mellom det kapitalistiske og sosialistiske samfunnet, legger grunnlaget for Wrights strategiske teori om hvordan overgangen fra det første til det siste kan finne sted. Skal man reformere kapitalens eksesser, overvinne den gradvis gjennom reformer, bygge alternativer til den, eller storme vinterpalasset?

I henhold til de premissene Wright har utviklet, er det ingen grunn til å ty til en løsning av sistnevnte type. Han viser her dessuten til historiske erfaringer om at revolusjonære bevegelser ikke kan lykkes uten å skape et autoritært politisk system, og at muligheten derfor uansett ikke kan vurderes seriøst. Men hvis sosialismen allerede eksisterer, enten som innslag i kapitalistiske virksomheter eller fullt og helt, i samvirker og forbrukerkooperativer, sier det seg selv at en gradvis og gemyttlig vei til et økonomisk demokrati er mulig, ved å utvide de demokratiske tilløpene i det rådende eiersamfunnet.

I stedet for å gjøre revolusjon bør sosialister eller «antikapitalister», både i parlamentet og utenfor, ifølge Wright dels finne måter å demontere og temme kapitalen på, og dels bygge opp og promotere de sosialistiske elementene. De kan lykkes med å bekjempe og legge ned enkelte kapitalistiske markeder, eksempelvis markedet for helsetjenester, med å styrke innslag av sosial makt i den private bedriftsøkonomien, med å kjempe fram og finansiere kooperativer og samvirker ved siden av og utenfor bedriftsøkonomien. Summen av alt dette kan bli at samfunnet gradvis utvikler seg til noe annet enn det var og har pleid å være. Omsider er det ikke kapitalismen, men sosialismen som dominerer livsløpet til folk flest.

*

Det er en rekke grunnleggende problemer knyttet til Wrights argumentasjon. I utgangspunktet er det, slik Wright understreker, rimelig at verken det amerikanske eller norske samfunnet er fullstendig kapitalistisk, men inneholder innslag fra ulike økonomiske typer, selv om kapitalismen dominerer i begge. Selv om dette ikke er uproblematisk, kan vi for argumentets skyld akseptere at det blant disse eksisterer en økonomisk type som i sitt vesen er sosialistisk. Spørsmålet blir hvorvidt det som med Wrights ord gjør et samfunn kapitalistisk – den kapitalistiske økonomiske typens «dominans» over de andre – vanskeliggjør eller forhindrer framveksten av sosialistiske elementer, og kan korrumpere og forfalske dem, der de skulle oppstå?

I samvirkebevegelsens historie finner man utallige advarsler om slike problemer. Selv den unge John Stuart Mill kunne i debatt med samvirkesosialister i 1820-årene konstatere at privateiendommen måtte forbys for at samvirkene skulle fungere etter hensikten.⁶ Samvirkebevegelsens patriark, Robert Owen, adresserte ikke sitt memorandum av 1818 om behovet for et nytt økonomisk system, der felleseiendom ble erstattet av privateiendom, til samvirkevillige arbeidere, men til regjeringene i Europa og Amerika.⁷ På en naiv måte foregriper dette kanskje Karl Marx som i en berømt tale argumenterer for at samvirker som en «uformell innsats ved private arbeidere» ikke kunne bremse «monopolets geometriske vekst, frigjøre massene eller engang lette deres byrder». Han begrunner dette med at «politisk makt» var nødvendig for å utvikle samvirkearbeidet i nasjonal målestokk og med nasjonale midler.⁸ Den engelske chartistlederen Ernest Jones fremmet liknende argumenter på 1850-tallet i ukeavisen Notes to the People. Jones bemerket at «ærlige og velmente» ledere av samvirkebevegelsen så bort fra problemene knyttet til sine planer og derfor endte opp med å «opprettholde de onder de påstod å fordrive».⁹ I stedet for å gjøre slutt på profittjakten, konkurransen og sentraliseringen av rikdom, ble de fornyet og opprettholdt.

Dette var uunngåelig så lenge samvirkebevegelsen fortsatte å drive slik som den hadde gjort, og tenderte til å gjøre, nemlig lokalt og adskilt, i stedet for nasjonalt og samordnet. Jones avslutter en av artiklene med slagordet «nasjonalisér samvirkebevegelsen», i store og tykke bokstaver, ikke fordi han ønsket at staten skulle overta bevegelsen, men for å uttrykke nødvendigheten av å realisere den i nasjonal målestokk og med nasjonale midler.

I det minste på et intuitivt og anekdotisk nivå framstår også arbeidersamvirkene og forbrukerkooperativenes virkelige historie som en praktisk kritikk av de forventningene mange sosialister hadde til dem. I de samvirkeorganisasjonene som har overlevd, finner man ofte at klassedelingen de i første omgang lyktes med å oppheve, gradvis har gjenoppstått, i åpne eller fordekte former. Et eksempel er verdens største samvirkeselskap, det spanske Mondragon, med sine hundrevis av bedrifter og tusenvis av ansatte. Etter en periode med økonomiske vansker og økt konkurransepress så samvirket seg nødt til å kjøpe arbeidskraft fra ordinære, eiendomsløse lønnsarbeidere, særlig i sine virksomheter i utlandet. Gradvis har selskapet skiftet karakter og utviklet seg fra det ordinære utgangspunktet for et arbeidersamvirke, der medlemskollektivet er sine egne arbeidere, så vel som sin egen kapitalist, til en mer komplisert størrelse der de i langt større grad fungerer som andre arbeideres kapitalist enn som sin egen. Bare en tredjedel av Mondragons over 80 000 ansatte er medeiere i samvirkeselskapet.¹⁰ I norske Coop heter det på sin side at topplederne må betales konkurransedyktige lønninger. I 2020 fikk direktøren lønn og godtgjørelser tilsvarende 12,4 millioner kroner, mens gjennomsnittslønnen til butikkansatte var 390 000 kroner.¹¹ Klassedelingen mellom arbeid og kapital har dermed utkrystallisert seg i samme tilforlatelige form her som i resten av det kapitalistiske forretningslivet, som et skille mellom en ansatt og høyt gasjert toppledelse og et ansatt og lavtlønnet grunnplan. De førstnevnte eier ikke bedriften, men leder den operative virksomheten med henblikk på dens maksimale verdiøkning; de siste har ingen slik posisjonsmakt, men er midler – på linje med andre midler, slik som handlevognene og butikklokalene – til denne verdiøkningen. I tillegg kunne man nevne samvirkenes historisk nedadgående spiral. Som tidligere leder av det danske Socialdemokratiet, Mogens Lykketoft, sa det: «Sosialdemokratiets tilnærming til eierskapet over virksomhetene har forandret seg siden man for over 100 år siden håpet å utvikle arbeidersamvirker som, sammen med forbrukersamvirker og ideelle borettslag, kunne forsyne alle livets nødvendigheter, inkludert banker, forsikringsselskaper, meieri, bryggerier, skreddere – og lagre av likkister. Slaget gikk tapt. Bare Arbejdernes Landsbank og noen få byggefirmaer er igjen av samvirkebevegelsen.»¹²

Samvirkebevegelsens historie antyder at det som gjør et samfunn kapitalistisk, den kapitalistiske mekanismens dominans over økonomiske typer som eksisterer ved siden av den, må forstås på en substansiell eller kvalitativ måte. Det kan ikke reduseres til det trivielle faktum at kapitalismen er større enn de andre typene, som etter alt å dømme er det Wright forutsetter. Hans formuleringer peker i det minste i denne retningen, og alternative tolkninger er vanskelig å forene med hans syn på veien til sosialismen.¹³ Det er her svakhetene i Wrights teoretiske rammeverk kommer klarest til uttrykk, og disse blir til syvende og sist fatale både for boka og for den sosialistiske teorien den inneholder.

*

Wrights bøker om sosialismen er likevel verdifulle fordi de på en klar og relativt konsis måte oppsummerer en utbredt tendens blant sosialister etter Sovjetunionens fall i 1991. I den relevante litteraturen og politikken er to kjennetegn typiske, for det første synet på markedet som en nøytral «koordineringsmekanisme», og for det andre oppfatningen av sosialisme som synonymt med økonomisk demokrati. Man kunne derfor si at sosialismen ikke hadde noe å gjøre med «realsosialismens» statseie av produksjonsmidlene eller forsøk på å planlegge det økonomiske livet. Ville det ikke uansett være bedre om samfunnets økonomiske enheter ble styrt demokratisk og ikke av eier-diktatorer? Det oppstår sjelden politiske argumenter og ståsteder som faktisk er nye, og heller ikke dette er nytt. Det nye er kanskje bare sideforskyvninger i det politiske høyre/venstre-landskapet, der venstreopposisjonen til sosialdemokratiet tar til seg en teori om økonomisk demokrati som først ble utviklet i sosialdemokratiet i mellomkrigstiden, malt på dets faner i etterkrigstiden og forkastet av det i jappetiden. Den opprinnelige jakten på et marked regulert av demokratisk-sosialistiske prinsipper utviklet seg her skrittvis til en forsoning med det virkelige markedets retningsgivende prinsipper, som ikke uten grunn hadde en kapitalistisk karakter. Kan prosjektet fungere bedre nå som det skal gjennomføres på nytt? Wright klarer ikke å vise overbevisende hvorfor svaret skulle være ja, men hans klare og konsise framstilling er velkommen og gjør det enklere å diskutere prosjektets problemer.

Tendensen til å omskrive sosialismen som økonomisk demokrati bør settes i sammenheng med det den tyske marxisten og sosiologen Michael Wendl betegner som «enkel marxisme» (Einfaches Marxismus), i boka Maktteori eller verditeori: Tilbakekomsten til en enkel marxisme.¹⁴ Innenfor denne tenkemåten oppfattes ikke kapitalismen som et verdiøkningssystem, men som et maktsystem. Oppmerksomheten rettes følgelig ikke mot produksjonsforhold og produktivkrefter, men mot økonomiske hierarkier og undertrykkelsesforhold. Kapitalkritikkens gjenstand er ikke kapitalismen, men kapitalistene – deres viljer, storslåtte prosjekter og enorme ressurser. Hvem er kapitalen? Jo, det er kapitalistene som setter prisene, fordi de har vokst så store at de ikke lenger er utsatt for konkurranse. Det er de som skor seg på høye matvare- og energipriser, og som styrer over folk og fe gjennom fordringer og rentekrav. Det der de som dikterer hva som skjer, og hva som ikke skjer i økonomien. Den voksende elendigheten i kapitalistiske samfunn er et resultat av private kapitalisters vilje, og da må politisk vilje være det nødvendige mottiltaket for å kjempe dem tilbake. Det trengs politisk vilje til å konfrontere kapitalen, trumfe kapitalens profittgriske priskontroll med en politisk priskontroll, til samfunnets og ikke profittens beste, og i siste instans til å utradere kilden til kapitalens skjeve samfunnsmakt ved å ekspropriere og omfordele dens skjeve formuer. Når gjenstanden for kritikken på denne måten blir kapitalistene og ikke kapitalismen, maktutøvelsen og ikke de økonomiske lovene, så kan også den sosialistiske frigjøringen reduseres til spørsmålet om hvordan makten utøves – hvorvidt det skjer gjennom demokrati, eierskap eller statlig makt – mens den verdimessige økonomiske helhetssammenhengen settes til side.

En tidlig og innflytelsesrik variant av «enkel marxisme» ble utviklet av Rudolf Hilferding på begynnelsen av 1900-tallet, som i tillegg til Fritz Naphtali la grunnlaget for det som ble sosialdemokratiets politiske nirvana: teorien om økonomisk demokrati. Argumentet var at kapitalismen riktignok hadde vært et økonomisk system der utviklingen ble bestemt av økonomiske verdilover bak kapitalistenes rygg, og uavhengig av deres viljer, men nå – med finanskapitalens og monopolenes framvekst – var den isteden blitt et maktsystem. Det dreide seg ikke lenger om blinde økonomiske mekanismer á la Adam Smiths «usynlige hånd», men bevisste, viljestyrte beslutninger, der en mektig gruppe av finanskapitalister styrer økonomiens utvikling. Hvis kapitalismens kjerne i prinsippet var konkurranse og anarkisk planløshet, hadde den organiserte kapitalismen allerede gjennomført omslaget til et nytt system, selv om kontrollen ble utøvet for å berike åger-monopolistene og ikke av hensyn til samfunnets beste. Det siste fordret bare et enkelt og beskjedent inngrep, nasjonaliseringen av de største bankene, slik at kabalens eierdiktatorer ble skiftet ut med demokratisk valgte representanter.¹⁵

I denne klassiske varianten var teorien om økonomisk demokrati forpliktet overfor et marxistisk prinsipp (som ikke nødvendigvis fantes hos Marx) om at sosialister kan overskride systemet, men nå bare i rollen som fødselshjelpere for det nye som allerede har oppstått og modnet i

det gamle. Når fødselen omsider inntreffer, må sosialistene være der, for å «mildne fødselsveene». Her finnes ikke spor av den politiske voluntarismen som skulle være typisk for «enkle marxister», men tilsynelatende bare viljeløs fatalisme og historiefilosofisk tiltro til historiens gang.¹⁶ Hos Hilferding blir paradoksets poler sømløst sveiset sammen: Kapitalismen utviklet seg tidligere gjennom nødvendige lover, men er nå viljestyrt: Sosialistene kunne tidligere bare forsvare seg mot den, men ellers forholde seg i stoisk ro i påvente av historien. Nå kan de med sin vilje forvandle den til sosialisme, ved å nasjonalisere og demokratisere finanskapitalen.

I sitt sosialistiske hovedverk, Envisioning Real Utopias, vier Wright et eget kapittel til å kritisere den marxistiske fødselshjelper-teorien om sosialisme, som for ham hviler på en feilslått, deterministisk teori om kapitalismens utvikling.¹⁷ Den klassiske teorien om økonomisk demokrati og teorien slik Wright framstiller og oppfatter den, kan derfor ikke likestilles uten videre. Men det hindrer ikke at det på et mer overordnet plan finnes avgjørende likhetstrekk.

Wright regner med at sosialismen eksisterer som kimer i det eksisterende samfunnet, ikke drevet fram av kapitalismens økonomiske lover, men av politiske og ikke-politiske anti-kapitalister som målrettet temmer og kjemper tilbake kapitalismen, i tillegg til å bygge alternativer til den og styrke dens demokratiske innslag. Dette er ikke så ulikt den (diffuse og skiftende) sosialdemokratiske visjonen om økonomisk demokrati, der framdriftsplanen innebar støtte til bedriftsdemokratiet og samvirkebevegelsen, i kombinasjon med nasjonaløkonomiske kontroll- og planleggingsmekanismer.

*

Det virkelige emnet for den politiske økonomien som vitenskap var for David Ricardo «lovene som bestemmer fordelingen av industriproduktet, mellom klassene som bidrar til dets dannelse».¹⁸ De klassiske økonomene kunne, slik Marx påpeker, på denne måten løfte produksjonen ut av vitenskapens forklaringsområde, fordi de stilltiende likestilte samfunnsmessig arbeid i sin historisk bestemte kapitalistiske form med samfunnsmessig arbeid som sådan. På denne måten framstår alle typer historiske økonomiske aktører som prototypiske kapitalister, og deres eiendom som privateiendom og deres produkter som varer, og det samme gjelder alle økonomiske aktører som kan tenkes i framtiden. At Ricardo betrakter «den borgerlige arbeidsform som den evige naturform til alt samfunnsmessig arbeid», blir for Marx illustrert av Ricardos anakronistiske analyse av varebytter mellom primitive individer, der han lar «den primitive fisker og den primitive jeger utveksle fisk og vilt som vareeiere i forhold til arbeidstiden som er legemliggjort i disse bytteverdier», før de, slik Marx syrlig bemerker, «konsulterer annuitetstabellene som var levedyktige på London Stock Exchange i 1817, for å beregne sine arbeidsinstrumenter».¹⁹

Det borgerlig-fordomsfulle synet på samfunnsmessig arbeid kan gjenfinnes både i den klassiske teorien om økonomisk demokrati og i Wrights nye variant av den. Det har i det hele tatt hatt en sterk påvirkning også på sosialismens teorihistorie. Marx omtaler derfor «vulgærsosialister» som vil endre fordelingen i henhold til sosialistiske prinsipper, men som samtidig er tause om arbeidets samfunnsmessige karakter. Tausheten avslører at de skiller ut fordelingen og betrakter den som en «selvstendig sfære, ved siden av produksjonen».²⁰ Slik blir det at produksjonens lover og betingelser «har kjennetegnene til fysiske sannheter», uten at det er noe «valgfritt eller vilkårlig ved dem», mens man derimot «kan gjøre som man vil», og dermed også opptre sosialistisk, i fordelingen av den produserte rikdommen.²¹ Sosialismens være eller ikke være blir hvordan rikdommen og rikdomskildene blir fordelt, hvorvidt fordelingen av disse er lik eller ulik, hvilke aktører (kapitalister eller arbeidersamvirker) som fordeler dem mellom seg, og så videre.

Wrights definisjoner av privateiendom og økonomisk makt framstiller kapitalismen som et system der alle produksjons- og investeringsavgjørelser blir tatt fritt og suverent av kapitalistene, uten innblanding fra verken staten eller arbeiderne. Privateiendommen eksisterer i ren form bare når eieren fritt kan styre bruken av det han eier, utelukkende i kraft av sin eiendom. Altså har privateiendommen en fundamental og konstitutiv betydning for det kapitalistiske systemets eksistens, men bare for kapitalismen som maktsystem. Privateiendommens eksistens og renhetsgrad er det som gjør kapitalistene i større eller mindre grad til allmektige eierdiktatorer som fritt kan diktere ressursene, og dette er det eneste som blir sagt om den. Den står derimot ikke i noen forbindelse til kapitalismen som et økonomisk verdisystem. Dette er ved nærmere ettertanke ikke så overraskende. Den eneste antydningen hos Wright om dette aspektet av kapitalismen kommer, som vist ovenfor, når han introduserer markedet og frie markedspriser som en nøytral og formløs «koordineringsmekanisme», forenlig med alle samfunnstyper han nevner.

Wright kritiserer og teoretiserer slik bare én av privateiendommens to aspekter. Det hierarkiske forholdet mellom arbeider og kapitalist består av at de siste kan kommandere arbeidet til de første – og tilegne seg dets resultater. Det beror på privateiendommens konsentrasjon i hendene til én del av samfunnet, kapitalistene, hvilket gjør den til fremmed ikke-eiendom for en annen del av samfunnet, arbeiderne. Det er dette Wright teoretiserer som privateiendom og ønsker å erstatte med sosial eiendom. Men privateiendom i denne forstand av begrepet avhenger av at privateiendom allerede eksisterer, i en historisk og logisk mer grunnleggende form. I ordets sistnevnte betydning viser privateiendom til et produksjonsforhold mellom innbyrdes uavhengige produsenter (eller bedrifter) som produserer for hverandre. Produsentenes eiendom er privateiendom, ikke fordi arbeiderne er ekskludert fra eiendommen eller fordi det ikke finnes juridiske begrensninger av den, men fordi produsentene er private vis-á-vis hverandre og derfor må ta sine økonomiske avgjørelser privat og like privat bære sine feilgrep eller eie sine frukter.²² I prinsippet fantes dette aspektet av privateiendommen før kapitalismen, men det ble først allmenngjort i og med kapitalismen og kan anses som den kapitalistiske økonomiens «mest allmenne form» og som det som gir den «dens særegent historiske karakter».²³

Produsentenes status som uavhengige privatprodusenter innebærer at de produserer, kjøper og selger varer, i stedet for å produsere goder direkte for seg selv og andre som samfunnsmedlemmer, eller slik Marx uttrykte det, varebyttet begynner der fellesskapet slutter. Det er dette aspektet av privateiendommen som gir opphav til økonomiske verdilover, slik at de enkelte privatprodusentene må adlyde «markedets lover» og ikke kan ordne sitt økonomiske liv på en fri og bevisst måte. Tvert imot er hun tvunget til å adlyde og være en lydig representant av samfunnsegenskapene til sine ting. Varens krav om å bli byttet mot en vare av lik verdi, kapitalens krav om økning og bevaring av dens verdi, og så videre – og økonomiens helhetlige bevegelsesstruktur – blir en for henne fremmed og selvgående prosess som ikke lar seg overmanne, uansett hvor viljesterk hun måtte være.

Grunnen til at dette andre aspektet av privateiendommen ikke kommer fram noe sted i framstillingen til Wright, er en uuttalt, men likevel klar og tydelig antakelse om at denne typen atskillelse er et definerende kjennetegn ved eiendom i alle relevante former og varianter. Han forutsetter at økonomien vil måtte bestå av selvstendige og innbyrdes uavhengige økonomiske enheter som produserer for hverandre, uten å koordinere eller samordne på forhold. Av dette følger det at koordineringen enten kan finne sted spontant, gjennom markedet og fritt bevegelige priser, eller autoritært, gjennom statlig prisfastsettelse, produksjonskrav og kommandoøkonomiske redskaper. Den kan aldri skje på forhånd av produsenter som allerede er samordnet, og som derfor ikke trenger ekstern koordineringshjelp fra markedet eller staten.²⁴ Ut fra premissene kan Wright dermed konstatere kategorisk at sosialismen trenger markedet som «koordineringsmekanisme», og også at Marx, fordi han mente noe annet, «helt klart» må ha forfektet «et system av produksjon og fordeling kontrollert av staten».²⁵

Det er her man kan skimte den uuttalte – og derfor effektive – likestillingen av det vareproduserende arbeidets særegent samfunnsmessige form med «den evige naturformen til det samfunnsmessige arbeidet».²⁶ Wright lykkes likevel med å antyde at det eksisterer større historisk variasjon i hans teori enn hos de klassiske borgerlige økonomene, fordi han bruker ulike navn på de økonomiske aktørene: De er ikke bare fiskere og jegere, men sosialistiske i det ene tilfellet, kapitalistiske i det andre og statlige i det tredje, og man skulle tro de også kunne ha vært føydale, slavebaserte, osv., og i sum utgjør de samfunnssystemer som vel må være historisk og vesentlig ulike, siden Wright tilordner dem så ulike navn. Det skjuler likevel bare at den økonomiske helhetssammenhengen mellom dem faktisk er like monoton og historieløs som hos Ricardo. Måten de produserer på, og de økonomiske forholdene de inngår i, blir regnet for å være identiske, evige og nødvendige. Wrights teori speiler slik erfaringshorisonten til en enkeltbedrift i en kapitalistisk nasjonaløkonomi: Den har uendelig frihet til å endre sin bedriftsinterne fordeling av ressurser og beslutningsmakt, men ingen frihet overhodet når det gjelder karakteren til selve det økonomiske forholdet mellom bedriftene. Det siste blir derfor hos Wright, som i klassisk liberalistisk økonomi, et fastspikret ur-faktum.

Samfunnsmessig arbeid har til tross for dette ikke alltid frambrakt varer som omsettes på markeder. Det er bare i moderne kapitalistiske samfunn at vareproduksjonen har blitt allmenngjort, at rikdommen ikke stort sett produseres som goder, men som varer: Ting som produseres for salg, og som blir tilegnet av den endelige forbrukeren gjennom kjøp og salg. Alle vet at markedsrelasjoner er spesielt omfattende i moderne, kapitalistiske samfunn, men ikke nødvendigvis hva som gjør nettopp markedet til en nødvendig måte å fordele det totale samfunnsproduktet på. Den mest utbredte forståelsen er at det skyldes selve det moderne samfunnets økende omfang og kompleksitetsgrad. Jo mer menneskeheten lever gjennom samfunnsmessige forbindelser i stedet for i selvforsynt tilstrekkelighet, og jo rikere og mer omfattende forbindelsene blir, desto mer uunnværlig blir markedet, pengene og prisene. I den grad Wright argumenterer og utbroderer sitt markedssyn, er det slike sirkelforklaringer vi får.²⁷

Mot dette må man insistere på at det ikke er arbeidets grad av samfunnsmessighet som sådan, men den historisk-bestemte formen eller karakteren til dens samfunnsmessighet, som ligger til grunn for og nødvendiggjør markedsøkonomien. Hvorvidt produktene som utgjør samfunnets rikdom må fordeles og koordineres av markeder eller på andre måter kan avgjøres på forhånd, hvis man vet hvordan eller på hvilken måte de ble produsert for samfunnet. Hvis et produkt produseres som en vare, må den i regelen også bli tilegnet som en vare, dvs. det kjøpes og selges for en pengepris som, innen visse grenser, varierer med forholdet mellom tilbud og etterspørsel. En ting har blitt produsert som en vare hvis den er et produkt av «indirekte samfunnsmessig arbeid» eller «privatarbeid», et samfunnsmessig arbeid som skal oppfylle behovene til andre mennesker enn produsenten selv, og som under utførelsen ikke stod i noen samordnet eller koordinert sammenheng med samfunnets øvrige enkeltarbeider.

Den private karakteren eller eiendommelige uavhengigheten til samfunnsmessig arbeid som produserer varer, gjør at arbeidstiden som til enhver tid er nødvendig for å produsere varen, manifesterer seg som en materiell egenskap varen inneholder, varens verdi, hvilket uttrykkes i penger og blir varens pris. Prisen er i denne bestemmelsen fri, som Wright sier, i det minste innen visse grenser. Den kan avvike fra verdien i begge retninger og dermed bistå den økonomiske «koordineringen», idet avvikene antyder omfanget av eventuell underproduksjon eller overproduksjon. «Markedets» justering finner likevel bare sted omtrentlig og etterskuddsvis, i og gjennom permanente, sløsete økonomiske misforhold.

Under visse betingelser er markedet utvilsomt en nødvendig koordineringsmekanisme som ingen politisk vilje i og for seg kan overskride eller gjøre overflødig. Det som gjør den nødvendig, er likevel ikke samfunnsmessighetens evige natur, som Wright antar, men den bestemte form for samfunnsmessighet som er karakteristisk for vareproduserende arbeid, dets private, uavhengige og fragmenterte samfunnsmessige karakter. Koordineringen kan bare finne sted på etterskudd, gjennom de ferdige produktenes frie priser, ettersom den samfunnsmessige karakteren som er konstitutiv for vareproduserende arbeid, utelukker at den kan finne sted på forhånd, i arbeidet når det utføres. Hvis arbeidet derimot var direkte samfunnsmessig, hvilket i det minste må anerkjennes som en empirisk påviselig samfunnsmessig arbeidsform, så vil samordningen skje på forhånd. Den skjer i arbeidet når det utføres og trenger ikke finne sted to ganger, først i arbeidet og så i de ferdige arbeidsproduktene gjennom markedspriser.

Den bedriftsinterne arbeidsdelingen, slik vi kjenner den fra kapitalistiske foretak, er som regel direkte samfunnsmessig og dens koordinering skaper derfor ikke noe behov for priser eller desentraliserte markedstransaksjoner, uansett hvor omfattende og komplisert den skulle bli. Som Leigh Philips og Michal Rozworski skriver i The People’s Republic of Walmart,er Walmarts økonomi «omtrent på størrelse med Sverige eller Sveits», og likevel har det «ikke noe indre marked»: «De forskjellige avdelingene, butikkene, lastebiler og leverandører konkurrerer ikke mot hverandre i et marked – alt er koordinert.»²⁸

Dette betyr ikke at man kan avvise debatten om økonomisk koordinering i sosialismen som en skinndebatt. Den reiste spørsmål som fortjener mer oppmerksomhet enn de har fått, og som ikke har blitt besvart her. Derimot har det blitt vist at man kan og bør avvise debattens a-historiske premiss om at markeder vokser ut av samfunnets kompleksitetsgrad og ikke ut av historisk-bestemte produksjonsforhold.

*

Forbindelsen mellom såkalt «enkel marxisme» og teorien om økonomisk demokrati illustrerer hvorfor «kommunismen og opphevelsen av privateiendommen på ingen måte er identiske», som Marx sa i sin kritikk av den såkalt «primitive» kommunismen til Étienne Cabet, Wilhelm Weitling og Théodore Dézamy.²⁹ Mye på samme måte som innenfor både «enkel marxisme» og økonomisk demokrati ønsket de å oppheve privateiendommen, men var ifølge Marx fremdeles «infisert av […] privatvesenet».³⁰ Deres nirvana var en despotisk «kasernekommunisme» som i prinsippet bare implementerte «den allmenne misunnelse» ved å jage ut de individuelle kapitalistene og gjøre selve samfunnet til en «allmenn kapitalist» som tilordner «lik lønn» til arbeiderne.³¹

I Marx’ Parisermanuskripter (1844) representerer den primitive kommunismen utgangspunktet for en hegeliansk «kommunismens fenomenologi», hvor kommunismen trinnvis kommer til seg selv, fra abstrakte og overfladiske negasjoner av privateiendommen, som «ikke forstår privateiendommens positive vesen […] og dermed stadig er fanget og infisert av den», til en positiv og virkelig opphevelse av den. Underveis blir forståelsen av privateiendommen dypere, den betraktes i mindre grad bare negativt, som et makt- og hierarkisystem, men også positivt, som et system av «økonomisk fremmedgjøring».³² Den begynner med sosialismens første patriarker og slutter med en moden kommunisme som, til forskjell fra disse, kan oppheve privateiendommen positivt, i dens fulle dybde og bredde, og ikke bare negativt og overfladisk reagere mot en av dens flere aspekter. Når – og bare når – denne utviklingen er gjennomgått, blir kommunismen og opphevelsen av privateiendommen identiske uttrykk.

Det er på denne måten Wrights teori om økonomisk demokrati bør brukes og skjematiseres. Wrights bok oppsummerer hans personlige forsøk på å vende tilbake til spørsmålet om det sosialistiske samfunnet, som han i en spesiell historisk periode – i likhet med flere andre vestlige marxister – bevisst eller ubevisst hadde unngått. Sosialismedebatten har likevel pågått siden det moderne kapitalistiske samfunnets opprinnelse. Wright gir dermed på godt og ondt en samtidsbeskrivelse av sosialismens fenomenologi: sosialismen slik den i dag framtrer for en utbredt sosialistisk bevissthet. Som det viser seg, har denne heller enn å begynne på nytt eller sette seg på et nytt nivå isteden vendt tilbake til sitt opprinnelige og enkleste utgangspunkt: Sosialismen er nivelleringen av klassehierarkiet ved at samfunnet overtar som felleskapitalist. Historien har vist at slike prosjekter i og for seg lar seg gjennomføre. Den har imidlertid også vist at en sosialisme, uansett hvor virkelig den hevder å være – fra den «virkelig eksisterende» statssosialismen i øst til samvirkesosialismens «virkelige utopier» i vest – som bygger på at «arbeidskraften som produserer bytteverdi, ikke skal utvikle seg videre til lønnsarbeid», gradvis og over tid får vansker med å bevare sin klasseløse identitet, etter hvert som behovet for et klasseinnhold som er bedre tilpasset denne produksjonens karakter, vokser i den og begynner å sette merker på den.³³ Bare i begrensede perioder kunne en slik tilpasning og utvikling forhindres gjennom politisk vilje og statlig tvangsmakt. Wrights antikapitalistiske innsats for en klasseløs kapitalisme uten kapitalister inneholder et avgjørende sannhetselement, og denne må ivaretas, men det kan derfor bare skje hvis den innpasses i en ny og høyere form for sosialisme, med en bredere forståelse av privateiendommen.

Fotnoter:

1 Erik Olin Wright, Class Structure and Income Determination. New York: Academic Press 1979.

2 Fra prosjektets hjemmeside: https://www.ssc.wisc.edu/~wright/RealUtopias.htm

3 Erik Olin Wright, Envisioning Real Utopias. London & New York: Verso 2010.

4 Envisioning, 139.

5 Ibid., 262.

6 Helen McCabe, John Stuart Mill, Socialist. Montreal:McGill–Queen’s University Press 2021, 22–23.

7 R. Owen, «Memorandum» i Manifesto of R. Owen, Appendix. London: Effingham Wilson 1840, 41.

8 Karl Marx, «Inaugural address of the working men’s international association», i Marx Engels Collected Works (MECW), bind 20, 5.

9 Ernest Jones, «Letter to the Advocates of the Co-operative Principle and to the Members of Co-operative Societies», i MECW, 11, 573f, se også 582f.

10 Jf. Sharryn Kasmir, «Cooperative Democracy or Cooperative Competitiveness: Rethinking Mondragon» i Socialist Register nr. 48, [årstall].

11 https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/coop-er-eid-av-deg-og-meg-likevel-tjener-direktorene-mange-ganger-mer-enn-de-butikkansatte-6.469.797971.f5d8b71124

12 https://www.information.dk/debat/2021/05/oekonomisk-demokrati-kuldsejlede-70erne-dag-brug-internationale-loesninger

13 Riktignok skriver Wright at kapitalismens nåværende spilleregler gjør det «lite sannsynlig» at arbeiderstyrte bedrifter kan bli en robust del av økonomien. Forslagene han foreslår for å løse dette – statlig garanti-inntekt, tilpassede kredittorganer og en tilrettelagt lederutdanning – bekrefter imidlertid min kritikk (s. 91–95).

14 Michael Wendl, Machttheorie oder Werttheorie. Die Wiederkehr eines einfachen Marxismus. Hamburg: Vsa Verlag 2013.

15 Rudolf Hilferding, Finance Capital. London: Routledge 2006 (opprinnelig utgitt i 1910); John A. Moses, «The Concept of Economic Democracy within the German Socialist Trade Unions during the Weimar Republic», i Labour History, nr. 34, 1978. Økonomen Grace Blakeley, tidligere Corbyn-tilhenger og nåværende medlem av National Policy Forum i det britiske Labour, er en uttalt tilhenger av Hilferdings teori. Hun hevder at «Adam Smiths ‘usynlige hånd’ er blitt erstattet av det moderne monopolets jernneve», «en liten kabal som bruker deres makt til å fremme markedseffektivitet eller konkurranse, men til å fremme deres egne snevre egeninteresser». Jf. hennes The Corona Crash. How the Pandemic Will Change Capitalism. London & New York: Verso 2020, digital bok uten sidetall.

16 Georg Lukács’ Historie og klassebevissthet (Oslo: Gyldendal 1971) fra1923var teoretisk mislykket ifølge forfatterens retrospektive vurdering. Den inneholder likevel en innsiktsfull bemerkning om sameksistensen av fatalisme og voluntarisme i den «ortodokse» marxismen til Kautsky, Hilferding og co, og også et argument om at fatalisme og voluntarisme, som teoretiske og teorihistoriske motpoler, bare tilsynelatende utelukker hverandre, og i virkeligheten betinger og forutsetter hverandre. I en annen bok beskriver Lukács antinomien mellom fatalisme og voluntarisme som et karakteristisk kjennetegn ved «den imperialistiske periodens» reaksjonære tenkere, slik som Friedrich Nietzsche, Oswald Spenger og Georges Sorel, der den skjebneaktige karakteren til en nedadgående eller degenererende kulturutvikling ikke står i veien for dens imøtegåelse ved viljesterke helter og aristokratiske opprørere, som resolutt kjører foten inn i massenes umettelige gap. Lukács finner at disse ikke bare filosofisk påvirker, men forbereder nazistiske teorier og tenkemåter, eksempelvis de ideologiske byggverkene til Alfred Rosenberg. Jf. Georg Lukács, Zur Kritik der faschistischen Ideologie. Berlin: Aufbau 1989.

17 Envisioning, 89f.

18 Brev til Malthus, 9. oktober 1820, i Ricardo. Works and Correspondence, bind 8. Cambridge: Cambridge University Press 1952, 278.

19 Karl Marx, Til kritikken av den politiske økonomi, MEW, bind 13, 46.

20 MEW, bind 13, 621.

21 John Stuart Mill, sitert etter Lewis S. Feurer, «Introduction to John Stuart Mill», i On Socialism. Buffalo: Prometheus Books 1987, 22.

22 Civita-økonom Lars Peder Nordbakken framhevet dette aspektet av privateiendommen i sin kritikk av SVs nye prinsipprogram. Nordbakken bemerket at de sosialistiske eiendomsformene SV forfekter, «som foreningseie, arbeidereie, samvirke, selveiende sparebanker og stiftelser, har det til felles at de i ytterste konsekvens er avledet av den private eiendomsretten». Den private eiendomsretten er nemlig en minimumsbetingelse for den «etableringsfrihet, risikotaking, autonomi og resultatansvar[,] som alle de nevnte alternative eierformene forutsetter». (Dagsavisen, 29. mars, 2023). Kari Elisabeth Kaski og Ebba Boye, begge medlemmer av programkomiteen, svarte på Nordbakkens kritikk, men uten å imøtegå hans argument. De påpekte interessant nok at SVs nye program var inspirert «av nyere sosialistiske tenkere som Eric-Ohlin Wright [sic] og Pelle Dragsted». De forklarte videre at deres foretrukne sosialisme var en markedssosialisme der varene i det store og hele skulle bli fordelt gjennom prismekanismer, og at det som for dem gjør økonomien sosialistisk, ikke er omfanget av samfunnsøkonomisk planlegging, men karakteren til eiendommen over bedriftene (Dagsavisen, 17. april 2023). Med dette gjentok de imidlertid bare det Nordbakken kritiserte, uten å imøtegå hans sentrale argument om en ikke-erkjent identitet mellom SVs alternative eierformer og privateiendommen partiet foregir å kritisere.

23 Jf. Karl Marx, Kapitalen 1. Oslo: Bokklubben 2008, note 32, 97–98.

24 Behovet for økonomisk koordinering kan selvsagt ikke avvises som sådan. Man bør kunne kreve av sosialister at de har et svar på utfordringen fra Ludwig von Mises: Hvordan kan en sosialistisk økonomi ta økonomisk rasjonelle avgjørelser på bedrifts- og samfunnsøkonomisk nivå, dersom den mangler en prismekanisme? Jf. Ludwig von Mises, Economic Calculation in the Socialist Commonwealth. Auburn: Ludwig von Mises Institute 1990. Sosialister må kunne vise på en relativt håndgripelig måte hvilke institusjonelle former og regnskapsmetoder som muliggjør en sosialistisk organisering av samfunnsøkonomien. Selv er jeg villig til å anerkjenne at dette er utfordrende, men ikke at det er umulig. Det er ikke mulig å drøfte spørsmålet på en halvveis tilfredsstillende måte her, men ekstremt stikkordsmessig er det marxistiske argumentet at allerede eksisterende kapitalistiske organisasjons- og regnskapsformer inneholder det sosialistiske alternativet i kim-form. Det som trengs for å realisere det siste, er «bare» at de første frigjøres fra deres borgerlige begrensninger. Se her Guenther Sandlebens Gesellschaft nach dem Geld. Arbeitszeitrechnung als Alternative (Köln: PapyRossa Verlag 2022), som forsøker å vise at moderne metoder for bedriftsregnskap kan anvendes til sosialistiske regnskaps- og planleggingsformål, selv om regneenheten vil skifte fra pengekostnader til menneskelig arbeidstid. Han avviser oppfatningen om at økonomisk forhåndskoordinering forutsetter statlig sentralplanlegging og legger opp til autoritære styreformer, siden man kan etterlikne moderne bedriftsplanlegging, der nedenfra-og-opp-planlegging ofte blir kombinert med ovenfra-og-ned-planlegging, under utformingen av bedriftens produksjonsplan.

25 Envisioning, 122.

26 Marx, Kapitalen 1, note 32, 97–98. Modifisert oversettelse.

27 S. 91. Jf. også Envisioning, 124.

28 Jf. Leigh Philips og Michal Rozworski, People’s Republic of Walmart. London & New York: Verso 2019, 30: «Walmart er ikke bare en planøkonomi, men en planøkonomi på høyde med Sovjetunionen midt under den kalde krigen.» Philips og Rozworskis gjør likevel samme feil som Wright når de vil løse «koordineringsdebatten» på en rent teknisk måte, med fyndordet «Big Data», fordi de ukritisk aksepterer Hayek og Mises’ premiss om at spørsmålet i sin kjerne er teknisk og ikke samfunnsmessig.

29 Brev til A. Ruge, i MEW 1, 344.

30 Sst.

31 Parisermanuskripter, MEW 40, 535.

32 Sst., 536.

33 «Det er like fromt som det er tåpelig å ønske at […] arbeidskraften som produserer bytteverdi, ikke skal utvikle seg videre til lønnsarbeid». Karl Marx, Grunnriss, MEW, bind 42, 174.

1 Max Horkheimer, «Autoritärer Staat», i Gesammelte Schriften 5. Frankfurt am Main: Fischer 1987, 300.